Lukk søk

Avfallets vei etter strandryddinga

Av Niono Page.

Vi har fulgt avfallet som ikke kan gjenbrukes og møtt aktørene som bidrar til at avfallet ikke kommer på avveie igjen.

Av: Mona Sæther | Publisert: 21. mai 2019 | Fagområde: Marint avfall og forsøpling

Veien fra havbunn til forbrenning

Lørdag den 4. mai 2019 var den store Strandryddedagen i hele landet, og den populære badestranda Huk, på Bygdøy i Oslo, var en av mange steder der maritimt avfall ble revet bort fra stillheten på fjordbunnen og vist fram i det skarpe dagslyset. Hvor blir avfallet av etter sin død? Svaret fantes, men stasjonene på reisen var mange.

Første stopp: Dykkerne

Dykkerleder Per Enge var en av de som dykket etter avfall på havbunnen, og nevner koordinering som en utfordring.

– Jeg ser Rusken borti her, og jeg vet vi har mailet med dem, men jeg er ellers litt usikker på hvem som er hvem, sier Enge, og legger til at det kunne vært bra med en slags felles samling av de ulike aktørene.

Forvalter midlene

Klima- og miljøminister, Ola Elvestuen (V) stilte også til strandrydding:

– Det jobbes nå blant annet med å utarbeide kart for hvordan vi skal koordinere oppryddingen av maritimt avfall, sier Elvestuen og putter et sigarettfilter ned i posen.

Baderusken

Jan Hauger fra Rusken forklarer at dykkerne bringer posene de finner videre til hans team på stranda, som sorterer avfallet i kategorier. Flasker og andre ting som kan gjenbrukes, lagres for seg og tas med til gjenbruksstasjoner.

Søppelutstilling i Spikersuppa

Søppelet fra Huk finner nå veien til glassmontre satt opp i Spikersuppa. Her kan borgerne beskue snusposen de kanskje en gang spyttet fra Nesodd-båten, eller Q-tipsen de trakk ned i do for noen år siden. Så kjøres det til Ruskenpatruljens kontor på Grefsen.

Ruskenpatruljen

Nå er altså avfallet nådd Ruskenpatruljens hovedkontor. Seksjonsleder Wenche Asgrimplass forklarer hva som skjer her.

- Først skiller vi ut det som eventuelt kan gjenbrukes, eller det som er farlig avfall. Det som ikke kan gjenbrukes går i en container. Den tømmes av et selskap som heter Franzefoss, og de tar med seg innholdet til deres anlegg.


Franzefoss vil gjerne ha søppel



Varebilen med avfallet fra Grefsen kjører inn portene til selskapets anlegg på Alna i Groruddalen. På avstand kan avfallet nå ligne en slags grov sagmugg, men anleggssjef Knut Horsberg forklarer at dette er avfallet som ikke kan gjenvinnes til nye materialer, og som nå er gjort klart til forbrenning.

Her dør søpla – og blir født på ny!

Et steinkast fra Franzefoss, ligger Fortum OsloVarmes varmesentral. En lastebil tipper innholdet sitt inn i et slags enormt basseng, og dette blir siste gang avfallet fra Huk kan studeres med det blotte øye. Driftstekniker Gaute Skar peker allikevel ut veien massen tar via en ny kvern, opp gjennom enorme rør og inn i forbrenningsovnen.

Områdeleder Per-Håkon Mosserud er opptatt av at avfallet nå faktisk får et nytt liv.

- Fra vår varmesentral går det fjernvarmerør med oppvarmet vann ut til tusenvis av husstander og offentlige bygg i Oslo.

I mål

Det siste som skjer hos Fortum er at jeg får kjenne på radiatoren deres. Og jo da, den gir god varme. En av de mest sentrale tankene jeg sitter igjen med er om massen av aktører som bidrar i maskineriet, og hvordan hver av stasjonene jeg har stoppet ved på veien ofte har informert meg om en håndfull andre sub-aktører som også bidrar i hver av virksomhetene. Bildet av de enorme mengdene masse som skal forbrennes, om enn til ny energi, bringer også spørsmål om hvordan vi kan få til at en større del av avfallet gjenbrukes – og hvordan alle aktørene skal koordineres.

Det slår meg at Avfall Norge står foran litt av en jobb.