Lukk søk

CO2-avgift på avfallsforbrenning

En CO2-avgift på avfall forutsetter at den bidrar til reduserte klimautslipp, økt materialgjenvinning og like konkurransevilkår. Leder av energi- og miljøkomiteen Ketil Kjenseth (V) sitt forslag er interessant for å oppnå nettopp dette.
Av: Mona Sæther | Publisert: 17. desember 2018

Dagens regjering skrev i Jeløya-erklæring at de vil innføre en flat CO2-avgift for alle sektorer på 500 kroner per tonn. Dette innebærer også at avfallshåndtering blir avgiftsbelagt, og regjeringen har senere signalisert at den vurderer både en “tradisjonell” CO2-avgift og innlemmelse i EUs kvotemarked (ETS).

Forurenser betaler-prinsippet bør gjelde

Problemet med disse to metodene for CO2-prising er at miljøkostnaden i hovedsak blir værende hos energigjenvinningsanlegget, og ikke hos den som forårsaker avfall, etter “forurenser betaler-prinsippet”. Derfor bidrar heller ikke dette til adferdsendring hos den som skaper avfallet.

Årsaken til dette er at omtrent 80 % av avfallet som forbrennes er konkurranseutsatt og prisen for denne tjenesten settes i et Nord-Europeisk marked. En norsk avgift vil derfor ikke automatisk kunne videreføres til den som eier avfallet i form av økte gebyrer på avfallet. Kostnadene blir igjen hos avfallsanleggene, og kan i verste fall føre til konkurser.

- Det blir som å ilegge kun én av bensinstasjonkjedene CO2-avgift for diesel og bensin og tro at det vil føre til redusert etterspørsel og dermed mindre utslipp, sier fagdirektør i Avfall Norge, Henrik Lystad.

Avfall Norge har derfor pekt på behovet for alternativer, som sørger for at “CO2-ansvaret” for avfallet blir lagt til aktører som har mulighet til å redusere klimautslippene.

Andre muligheter for redusert utslipp


Mulighetene for å redusere CO2-utslipp fra avfallshåndtering ligger på flere områder. For det første kan fossile råvarer erstattes med fornybare. Dette er det som skjer når plast erstattes av andre materialer, som papir, bomull eller bioplast. Samtidig kan økt ombruk og materialgjenvinning av avfallet som oppstår gjøre at mindre avfall ender til energigjenvinning. Siste utvei er å fange CO2-en i forbrenningsprosessen, slik det er planer om på Fortum Varme sitt anlegg på Klemetsrud i Oslo (CCS).

Dersom en CO2-prising skal ha en effekt må den derfor rettes mot produkter og avfall med fossile råvarer.

- Avfall Norge er derfor positiv til forslaget fra Kjenseth (V) om å adressere produsent og avfallsbesitter, framfor en ensidig avgift på sluttbehandling, sier Lystad.

En innretning som sørger for at både produsent og avfallsbesitter får incitamenter til å redusere det fossile CO2-utslippet gir mulighet for reduserte klimautslipp, bedre produktdesign og økt materialgjenvinning. Forslaget kan også bidra til å styrke finansieringen av CCS fra avfallshåndtering. Det gjenstår imidlertid å se på hvordan dette skal innrettes i praksis og det er flere forutsetninger for at dette får ønsket effekt.

Inviterer til dialog

En viktig premiss for at dette virkemiddelet skal ha ønsket effekt er at norsk avfall som går til energigjenvinning i utlandet avgiftsbelegges på samme måte. Dette vil sikre like konkurransevilkår mellom norske og utenlandske energigjenvinningsanlegg.

Samtidig er det viktig å vurdere om utenlandsk avfall som importeres og behandles i norske anlegg skal få samme avgift.

- Det blir viktig å se nærmere på innretningen av et slikt forslag, for å sikre at forslagene faktisk reduserer klimautslipp, øker materialgjenvinning og ivaretar hensynet til like konkurransevilkår. Avfall Norge bidrar gjerne inn i en videre dialog om utformingen av virkemiddel for å redusere klimautslippene fra avfallshåndtering og samtidig øke materialgjenvinningen og ressursutnyttelsen fra avfall.

CO2 fra energigjenvinning

Forbrenning av avfall i energigjenvinningsanlegg, gir CO2-utslipp, akkurat som andre forbrenningsprosesser. En del av dette utslippet er fornybart, mens en annen del er fossilt. Det er tilsvarende som man regner CO2-utslippet fra vedfyring og annet biobrensel som fornybart, og oljefyring eller utslippene fra en bilmotor som går på diesel, som fossilt. Det er de fossile utslippene som bidrar til økt CO2 i atmosfæren, og som Norge, og resten av verden må redusere.

I avfall er det altså fossile råvarer som gir klimautslipp når de energigjenvinnes, dette er i all hovedsak ulike plastprodukter, møbler, bygningsvarer og tekstiler laget av olje. Tilsvarende regnes CO2-utslippet fra energigjenvinning av avfall laget av fornybare råvarer, som trevirke, papp og papir, bomull, ull og matavfall som fornybart.

Politiske rammer

Norge har i likhet med EU en vedtatt politikk om at avfall primært skal unngås, og avfall som oppstår skal forsøkes gjenbrukt eller materialgjenvinnes. Dette fordi det som oftest gir besparelser for miljøet (og klima) når redusert avfallsproduksjon gjennom avfallsminimering eller gjenbruk sparer ressursforbruket ved å produsere nye produkter eller stoffer og materialer som resirkulerte råvarer kan erstatte.

Vi kan og må bli bedre på å sortere ut avfall i Norge. Nye EU-krav gjør at Norge innen 2025 må forberede til gjenbruk og resirkulere 55 % av alt husholdningsavfall og lignende, og 70 % av alt bygge- og rivningsavfall. Innen 2035 skal andelen for husholdningsavfall og lignende økes til 65 %. I dag ligger Norge på 38 %.

Det er med andre ord både politisk nødvendig og miljømessig riktig å sørge for at mer av det avfallet vi produserer går til gjenbruk og materialgjenvinning og mindre går til energigjenvinning. Likevel er det viktige grunner til at energigjenvinning også er en del av et fremtidig avfallshåndteringssystem. Dette fordi en del av avfallet enten ikke er teknisk eller økonomisk bærekraftig å materialgjenvinne, eller fordi det i produktene som blir til avfall er tilsatt stoffer som det ikke er ønskelig at skal gå tilbake i kretsløpet. Les mer om dette i Avfall Norges policydokument på energigjenvinning.